Norge / Norsk bokmål
You're looking at the Norsk bokmål version of the website. Don’t worry. We’ve all taken a wrong turn before. Choose a different version of the website here.

«Pappa, jeg vil sykle til Idaho» En proffsyklist og hans fem år gamle datter syklet 165 kilometer for World Bicycle Relief

«Pappa, jeg vil sykle til Idaho» En proffsyklist og hans fem år gamle datter syklet 165 kilometer for World Bicycle Relief

Kiel Reijnen sier at det å se eventyrlysten i sin fem og et halvt år gamle datter EmmyLou, er som å se seg selv i speilet. «På godt og vondt.»

Kiel er en bereist tidligere landeveissyklist som nå er grus- og eventyrsyklist som en del av Trek Race Shops Driftless-opplegg. Han er en dristig sjel hvis kropp og sinn er spesielt tilpasset langvarige, krevende anstrengelser. Og det er på grunn av dette ryktet at han understreker at det ikke var hans idé å sykle det 165 kilometer lange grusrittet Rebecca’s Private Idaho sammen med datteren – idéen var EmmyLous. Faktisk fikk han henne fra å sette seg et enda mer ambisiøst mål.

«Hun sa: ‘Pappa, jeg vil sykle til Idaho med deg’», sier Kiel. «Da jeg hadde kartlagt nok sideveier, stier og sykkelstier, var det snakk om nesten 1300 kilometer. En uke før barnehagestart virket dette som en dårlig idé.»

Kiel aner ikke hvor EmmyLou fikk idéen om sykkelturen fra. Han mener at hun antakelig hørte om hvor imponerende vakkert Idaho, «the Gem State», er da hun lyttet til en lydbok. Men djervheten hennes var ikke noe nytt. I fjor deltok Kiel, EmmyLou og hennes bestefar Derek i WA360, en 7-dagers, 580 kilometer lang seilbåtregatta i Puget Sound. Kiel visste at hun hadde tæl.

Men var det mulig? EmmyLou var ingen nybegynner; hun og pappaen hadde syklet opptil 80 kilometer på asfalt mens EmmyLou tråkket i vei bak Kiel på en påhengssykkel fra Weehoo. Men denne sykkelturen var dobbelt så lang, under sensommersolen og i høyden. Hun kom til å sitte nede ved bakken, nær støv og søle. Og ville Kiel klare dette selv? Vel er han proff, men han ville bli nødt til å dra på nærmere 110 kilo totalt med syklister og utstyr.

«Sikkerheten var viktig for meg,» sier Kiel. «Jeg ønsket å stå igjen med en visshet om at EmmyLou hadde hatt en positiv opplevelse.»

Det første steget var å sette EmmyLou i riktig sinnstilstand. Kiel og EmmyLou tok på forhånd kontakt med World Bicycle Relief for å se om de kunne samle inn penger til organisasjonen. De fant på navnet Team Dad By My Side og samlet inn nesten 4300 dollar etter å ha satt et mål om 3630 dollar. De samlet inn nok penger til å kunne gi rundt 26 Buffalo Bicycles til landlige lokalsamfunn.

Å jobbe med WBR hjalp oss å oppnå to ting: 1) Støtte en kjempegod sak, og 2) Sette sykkelturen i en større sammenheng. Når de samlet inn så mye penger kunne Kiel forsikre EmmyLou om at innsatsen deres ville bære frukter, uansett om de nådde målstreken eller ei. Med den tryggheten i bunnen ville ikke EmmyLou føle at hun måtte presse seg over evne.

«Hadde det på noe som helst tidspunkt føltes utrygt, ville det vært slutten på prosjektet,» sier Kiel. «Jeg var opptatt av å understreke overfor Emmy at vi allerede hadde vunnet ved å være modige nok til bare å møte opp og prøve.»

Kiel involverte EmmyLou så mye han kunne i hvert steg av planleggingen. Han ville ikke bare si hva hun skulle gjøre. Hun ble med pappa til sykkelbutikken for å velge ut utstyr som hun så hjalp til med å montere på sykkelen. Hun var med på telefonsamtaler med sponsorer og venner for å finne ut av turens logistikk.

«Med en fem-og-et-halvt-årings uendelige visdom ser Emmy på meg og sier: ‘Vet du hva, pappa? Jeg er veldig stolt av deg også.’»

Kiel sier at oversikt over detaljene er noe EmmyLou drar nytte av for å stålsette seg for en stor utflukt. De brukte seks måneder på å forberede seg til WA360, blant annet med praktiske øvelser i båten hver onsdag. Rebecca’s Private Idaho var ikke noe unntak. Kiel og EmmyLou brukte mye tid på å studere detaljer sammen, som terrenget de skulle sykle gjennom, de geologiske formasjonene de ville se, antall andre syklister på veien og så videre. Den informasjonen forsterket EmmyLous selvtillit.

«Hun liker å ha kontroll på detaljene,» sier Kiel. «Jeg tror det hjelper henne å forberede seg mentalt å ha mye mer informasjon og kontroll over både dagen da vi gjør det og over avgjørelsene som blir tatt underveis.»

Kiel har to regler for store eventyr med datteren sin: 1) Det må være helt og holdent hennes idé og 2) Det må hele tiden finnes en utvei. Kiel begynte å stable beina på sykkelen og innsamlingsaksjonen, og fikk hjelp av vennen Alex Howes til å studere ruten og legge opp strategier for tempo og påfyll av mat, og å finne steder der det var enkelt å forlate løypa i tilfelle utmattelse eller en nødsituasjon. Alex laget en kortfattet oppsummering, og Kiel skrev alt ned på et ark som han kunne bruke som oppslagsverk underveis på turen.

På hviledagen sørget Kiel for at EmmyLou hadde rikelig med mat og vann. Hun brukte selvfølgelig hjelm, samt skibriller og en buff for å beskytte øynene og ansiktet mot sol, støv og steiner.

I 135 kilometer gikk turen bedre enn Kiel kunne ha sett for seg. Løypa går til Copper Basin og tilbake igjen, med flere avstikkersløyfer som Kiel og EmmyLou kunne ha droppet hvis de ville korte ned sykkelturen. Kiel snakket hele tiden med EmmyLou og passet på at hun satt godt på sykkelen og spiste og drakk nok. Den første store pausen, og et potensielt beslutningspunkt, kom etter 38 km, og EmmyLou var ved veldig godt mot. Rett før de hadde syklet 65 km, regnet Kiel seg frem til at de ville klare tiden med god margin, og snudde seg for å si det til EmmyLou.

«Jeg sa, ‘Emmy, jeg er altså så stolt av deg for at du gjorde dette sammen med meg. … Det spiller ingen rolle om vi stopper nå, jeg er bare veldig stolt av deg som er modig nok til å prøve,’» sier Kiel. «Og med en fem-og-et-halvt-årings uendelige visdom ser så klart Emmy på meg og sier: ‘Vet du hva, pappa? Jeg er veldig stolt av deg også.’»

Like etter at de var midtveis slo konkurranselysten til EmmyLou kraftig inn. Hun bemerket at de passerte en annen tandemsykkel i en bakke opp mot den tredje matstasjonen. Da Kiel og EmmyLou nærmet seg sitt planlagte stopp, oppmuntret hun pappaen sin til å fortsette.

«Hun bare: ‘Jeg vil ikke at de skal ta oss igjen, jeg synes vi skal hoppe over matstasjonene,’» sier Kiel. «Jeg fikk henne til slutt med på et treminutters stopp og fylling av drikkeflasker. Men i fire timer deretter var hun kjempemotivert, og sa: ‘Vi kan vinne tandemklassen.’ [Latter]. Jeg aner ikke hvordan hun fant ut at det var en klasse man kunne vinne.»

Men alle flotte reiser byr på hindringer. Etter 138 km sier Kiel at både han og EmmyLou «var litt på felgen». De var to timer forbi den lengste turen de noen gang hadde syklet sammen, og begge hadde det vondt. EmmyLous rumpe var sår, og nesen hennes var sprukket. Hun syntes det var litt ubehagelig å ha på seg buff, så hun tok den av og på flere ganger under turen, og eksponerte dermed ansiktet for sol og støv. Og bena hennes var slitne. Kiel anslår at hun alt i alt sluttet å tråkke i kanskje 45 minutter i løpet av en nesten 9 timers sykkeltur.

«Det var ikke en belgisk klassiker. Men den mentale energien jeg måtte bruke, overgikk nesten alt jeg noen gang har gjort.»

Kiels utmattelse satt mer i hodet. Han hadde brukt flere uker på å planlegge en vanskelig og ambisiøs ekspedisjon med sin unge datter. Dagen før sykkelturen satt han ikke på en sofa med bena høyt slik han kunne ha gjort i Trek-Segafredo-tiden, han passet på datteren og forsikret seg om at han hadde tenkt på hver eneste lille detalj. Under sykkelturen ble han stiv i nakken av å kikke bakover på EmmyLou så ofte. Han stilte spørsmål hele tiden eller ga henne påminnelser, «Har du drukket? Har du spist litt? Fortsett å drikke.» Men han tenkte ikke over at foreldreangsten hans krevde sitt.

«Jeg brukte så mye energi på det at jeg forsømte meg selv på mange måter, og det gjorde at anstrengelsen føltes større enn den ellers ville ha gjort,» sier Kiel. «Det var ikke en belgisk klassiker. Men den mentale energien jeg måtte bruke, overgikk nesten alt jeg noen gang har gjort. Derfor følte jeg meg fysisk utmattet.»

For eksempel slet Kiel med å få i seg mat og drikke, fordi han ikke ville ta hendene fra styret av frykt for å krasje. Han følte seg aldri i fare for å møte veggen eller ta feil avgjørelser, og de bedagelige hvilepausene var nødvendige avbrekk. Men etter 138 kilometer, midt i en tung og vanskelig del av løypa som kalles «El Diablito», nærmet han seg bristepunktet.

Kiel ga EmmyLou en pause. De syklet inn til siden av veien, og han sa: «Her passer det faktisk helt ypperlig å gi seg, Em. Jeg har sett en del biler på veien her. Det er en motorsykkel med en fotograf rett bak oss, den er her om bare et par minutter. Det er helt i orden å gi seg her. Du har vært kjempeflink. Vi syklet 138 kilometer. Det er mye lenger enn jeg hadde drømt om at vi skulle klare å sykle.»

Kiel spurte EmmyLou om hun var varm eller søvnig, og forklarte at de hadde omtrent en time igjen av turen. Han hadde holdt henne på en streng drikkeplan. Etter å ha tatt hensyn til hennes fysiske tilstand følte Kiel seg trygg på at han kunne stole på datterens vurderingsevne. Hvis hun sa at hun ville fortsette, skulle han gjøre sitt beste for å hjelpe henne med å fullføre.

«Hun sa, ‘Nei, pappa. Jeg vil fortsette, og jeg vil sykle den humpete veien’ – med henvisning til den tekniske ruten,» sier Kiel. «Og så sa hun: ‘Bare la meg være litt misfornøyd.’»

Svaret til EmmyLou forbløffet Kiel.

«Det mest imponerende for meg er at hun har selvinnsikt nok til å si: ‘Dette er vanskelig, jeg har det ubehagelig, men det er verdt å fortsette med fordi jeg vet at følelsen jeg får til slutt, veier opp for følelsen jeg har akkurat nå,’» sier Kiel.

De kjempet seg videre i jevn stigning og motvind opp noen av løypas mest ufremkommelige veier. Kiel begynte å høre med EmmyLou oftere, men humøret hennes så bare ut til å bli bedre og bedre. På toppen av bakken kom de til en matstasjon og hadde omtrent 17 kilometer igjen, og EmmyLou spurte om de kunne ta en lang pause og revurdere turen. De satt i skyggen, drakk kaldt vann og spiste litt. De heiet på forbipasserende syklister og solte seg i stemningen.

På et tidspunkt slo en annen konkurranseforestilling EmmyLou. Hun så på Kiel og minnet ham på at det bare er de som fullfører turen som får slå på gongongen i oppstillingsområdet. Kiel sa at han syklet gjerne til målstreken med henne hvis det var det hun ville. Resten av sykkelturen var det, heldigvis, stort sett nedoverbakke. Han sa til EmmyLou: «Kanskje du skal tenke på det i fem minutter, og så kan vi sykle videre hvis du fortsatt vil det?» De ventet, og så sa EmmyLou plutselig: «Vi må sykle nå, jeg vil komme meg til målstreken.»

Kiel og EmmyLou fullførte på tiden 8:54:09. Og ja, de sto øverst på pallen som rittets raskeste tandemsykkel. Men det endelige målet på suksess var det EmmyLou som måtte stå for. Fremfor alt ønsket Kiel å vite at datteren hans var stolt av det hun hadde gjort, og at hun hadde hatt en god opplevelse. At hun en dag ville være glad for at hun fikk faren til å ta henne med til Idaho.

«Når det er et slitsomt parti, tenker jeg på hvor gøy det blir om bare en liten stund.»

«Min største frykt som forelder var at hun hadde hatt en opplevelse som fikk henne til å føle: ‘Skulle ønske jeg ikke hadde gjort dette’», sier Kiel. «Jeg er veldig glad i å dra på store eventyr med datteren min, og jeg liker å gjøre store ting sammen med henne. Og hvis jeg gjør noe som fjerner lysten til det, har jeg ødelagt den magien.»

Etter turen sa EmmyLou til faren sin: «Jeg vil sykle 10 000 Rebecca’s Private Idaho til.» Kiel strålte. De gjennomførte en 165 kilometer lang tur, men det Kiel var mest stolt av, var at han hadde bidratt til å gjøre datteren glad.

«Hun skjønte liksom greia,» sier Kiel. «Hun forsto at ikke alle pappaer ville ha sagt ja til å gjøre noe slikt. Jeg skal holde meg for god til å si at hun er heldig som har en pappa som sier ja. Jeg tror mange fem-og-et-halvt-åringer har vanvittig store idéer, og hun har tilfeldigvis en pappa som er villig til å ta henne på alvor.»

Den kvelden dro Kiel og EmmyLou hjem til en venn som tilfeldigvis hadde svømmebasseng. EmmyLou ville leke i vannet, noe faren satte lite pris på, fordi han trodde han «kom til å drukne hele tiden fordi jeg var så sliten». Det faktum at EmmyLou svømte sirkler rundt faren sin er et bevis på hvor beintøff hun er. Etter rittet sier hun at den delen av Rebecca’s Private Idaho hun likte best, var «alle de vanskelige delene».

«Jeg liker at det kan være vanskelig, men også morsomt,» sier EmmyLou. «Når det er et slitsomt parti, tenker jeg på hvor gøy det blir om bare en liten stund.»

EmmyLou tenker allerede på neste eventyr med pappaen sin. Hun spurte ham nylig om det er noen som har syklet tvers over Amerika. Da Kiel svarte ja, spurte hun om de kunne gjøre det sammen. Da Kiel forklarte at turen ville kreve mye forberedelse, til og med mer enn Rebecca’s Private Idaho, fortrakk ikke EmmyLou en mine. Uansett hva som kreves, er hun gira på eventyr.

«Jeg vil sykle Amerika på tvers fordi det kommer til å være veldig fine ting der,» sier EmmyLou. «Kanskje en gigantisk jungel full av dyr.»

Da Kiel sendte en tekstmelding til kona kvelden etter sykkelturen for å si hvor «fantastisk og sprø» datteren deres er, svarte hun: «Ja, akkurat som faren sin.» Det er ikke vanskelig å se likhetene mellom de to – utholdenheten, tøffheten, iveren etter å oppleve eventyr.

Men hvis det er én ting Kiel ønsker å gjøre helt klart, så er det at EmmyLou gjorde Rebecca’s Private Idaho helt til sitt eget. Hun var igangsetteren, og hun tok beslutningen om å fortsette da det begynte å butte imot, drevet av en unik undringsfølelse. Det er ingen som er som EmmyLou.

«Jeg liker at jeg ser så mye natur når jeg er ute og sykler,» sier hun. «Man ser lilla trær og kjempefine landskap. Og vannet glitrer.

Og naturen har skjønnhet.»

Make a life-changing donation

A donation to World Bicycle Relief helps under-resourced communities get the tools they need to conquer the challenge of distance and realize their goals.
Donate now

About the Author: Trek

Our mission: we build only products we love, provide incredible hospitality to our customers, and change the world by getting more people on bikes.